I grove trekk blir vel rekkefølgen på ting omtrent den samme uansett språk, grunnprinsippet er jo at ting skal deklareres før de brukes og de viktigste tingene bør stå før de mer ordinære.
Når det gjelder hvorvidt ting bør samles i en fil eller splittes opp, så kan vel jeg bare svare for Perl. Der er grunnregelen at en klasse = en fil. Eksempel på en klasse i Perl:
package Dings; # Navn på klassen
@ISA = qw( Greie Dippedutt ); # Arver egenskapene fra disse klassene
# Standard constructor heter "new", men man står fritt til å velge
sub new {
my $class = shift; # Første parameter er klassen
# Evt. øvrige parametre ligger nå i @_;
my $self = {
# Her kan man initialisere objektet direkte...
};
bless $self, $class; # Her er nøkkelen til OOP i Perl, $self blir her til et objekt.
# Vanligvis lar man en init() metode ta seg av mer omfattende initialisering,
# spesielt hvis det fines mer enn en constructor
$self->init;
return $self;
}
# Destructor MÅ hete DESTROY men trenger ikke å eksistere
sub DESTROY {
}
Merk at dette er bare en måte å gjøre det på i Perl.
